Skrevet av: Sofie Tømmerås Lyshagen fra Sarpsborg, overlevende fra Utøya
For fem år siden danset jeg i regnet sammen med Lejla. Vi sang sommerhits nedover bakken og sklei i gjørma. Vi gjorde det beste ut av pøsregnet.
Det var sommerleir, politiske foredrag og venner overalt. Hjertet mitt var fylt med kjærlighet.
Men i løpet av dagen ble sommeridyllen forandret til en skrekkfilm. Et jævlig mareritt som jeg ikke kunne våkne opp fra. Et mareritt jeg fremdeles drømmer om og tenker på.
Fredag er det fem år siden jeg ringte mamma og pappa og tok farvel. 1825 dager siden jeg gjemte meg i vannet og gråt. 43.800 timer siden jeg så vennene mine bli henrettet foran meg.
Allikevel føles det noen dager som om det var i går jeg ble plukket opp av en båt, iskald og livredd. Jeg hadde sett ting et menneske ikke skal se.
Takket være Marcel, som plukket meg opp i båten sin, lever jeg i dag. Jeg var kraftig nedkjølt og lå midt på vannet og hadde ingen følelse igjen i kroppen.
Jeg ble tatt imot på bryggen av noen campinggjester som hjalp meg og fikk meg og noen andre til Sundvollen hotell. Vi satt i en overfylt bil og fikk ringe hjem. Jeg gråt og sa jeg var i en bil på vei til et hotell. Mamma var allerede på vei mot øya. Jeg måtte legge på, flere skulle ringe og fortelle at de var i live.
Vi lagde en liste på hotellet over hvilke auf-ere som hadde ankommet. Vi var sju stykker. Var det kun vi som hadde overlevd? Jeg fikk en dyne over meg og ventet. Jeg skalv og var i sjokk.
Etter hvert kom det flere auf-ere i biler fra campingen. Så kom det politibiler med flere ungdommer, og til slutt busslaster med ungdommer. Jeg hev meg om halsen på dem etterhvert som de kom.
Men vi manglet mange, mange fra Østfold, mange av mine nærmeste. Jeg ventet ute i regnet med en dynen over meg.
De måtte komme, de kommer, de må bare vente på en ny buss, eller så kan det hende de er så redde at de ikke tør å komme. De kommer, det tar bare litt tid. Alt var kaos. Til slutt tok mamma med meg inn gråtende.
De kom ikke. Ikke da og ikke nå. De kommer aldri tilbake. Etter sju dager hadde vi fått navnet på alle som ikke kom hjem igjen. 69 flotte, gode, unge mennesker, skulle aldri få komme hjem til sine.
De neste ukene var jeg avhengig av mamma. Jeg måtte sove med henne, gå sammen med henne overalt. Jeg spiste lite og var livredd for alt.
Jeg følte skyld for å ikke ha klart å redde noen, jeg følte skyld for at jeg hadde overlevd. Jeg ville ikke leve mer.
Så tenkte jeg at nå rakner Norge. Alle kommer til å bli livredde, låse dørene sine og sitte hjemme. Det kommer til å være bevæpnet politi overalt og kaos.
Men så skjedde det motsatte. Hele Norge reiste seg. Hele Norge sto sammen, hele Norge støttet oss.
Jeg kom meg til Sarpsborg sentrum for å gå i fakkeltoget. Der sto hele Sarpsborg, og jeg så fakler i regnet overalt. Hele Sarpsborg lyste opp. Jeg var ikke alene, jeg følte en støtte og en trygghet mens jeg gikk fremover i toget. Dette skulle ikke knekke meg. Jeg kjente at jeg fikk mot, håp og kjærlighet av fremmede rundt meg.
Senere måtte jeg velge mellom begravelser å dra på, fordi noen var på samme dag. Jeg fikk ikke skrevet en tale som forloveren til Lejla, slik vi hadde planlagt. Jeg måtte skrive en tale til begravelsen hennes.
Hun var min bestevenn og det at hun og flere andre jeg var så nær var borte for alltid, klarte jeg ikke helt å ta innover meg. De neste dagene måtte jeg starte livet på nytt. Det å komme seg opp av sengen var en kamp, ikke minst dusje og vaske håret var tungt. Mat ville ikke ned.
Mitt siste år på videregående kom plutselig og jeg var ikke klar. Jeg klarte ikke være på steder med mye mennesker, og det å konsentrere seg var vanskelig. Jeg satte skolen på vent og begynte å jobbe med meg selv. Jeg begynte på antidepressiver og jeg gikk fast til psykolog.
Da jeg etterhvert turte å gå på butikken og kom til kassen var ansiktet hans på alle førstesider. Radio, TV og internett brukte jeg varsomt. Jeg ville unngå å lese. Jeg hadde nok kaos i hodet.
Da julen kom, bestemte jeg meg for å dra på graven til Lejla. Mens jeg sto der tenkte jeg på at hun hadde ikke villet at jeg skulle gå og være lei meg hele tiden. Jeg måtte prøve. For henne. Jeg smilte og klemte gravstøtten hennes.
Russetiden startet nesten samtidig som rettssaken. Jeg orket fremdeles lite, men jeg ville møte opp i retten. Det var grusomt å se han snakke, høre hendelseforløpet, alt ble så virkelig igjen.
Jeg trengte å være normal, gjøre noe normalt. De jeg var på russebil med forsto situasjonen godt. De hentet meg og tok meg med på ting, så jeg slapp å sitte med vonde tanker hele tiden.
Anders Behring Breivik fikk dommen sin den 24.august 2012. På min bursdag.
Jeg fylte 19 år. Jeg var i Oslo og fulgte rettsaken. Jeg hadde blitt sterkere i løpet av sommeren. Jeg skulle se han inn i øynene og vise han at han ikke lenger hadde makten over meg.
Vi fikk øyekontakt og jeg slapp ikke blikket hans. Jeg var fri, han var fanget. Jeg hadde makten. Etter han hadde fått dommen dro jeg med venner og familie og feiret bursdagen min.
I årene etter har jeg hatt oppturer og nedturer. Jeg har blitt mye friskere, men kan fremdeles ikke ha en fulltidsjobb eller studere 100 prosent. Vi er mange som fortsatt er plaget med angst, traumer og søvnproblemer.
Jeg har innsett at jeg er ikke den samme Sofie som jeg var da jeg dro på sommerleir. Jeg har vært igjennom mye, og ting tar tid. Men jeg har blitt gradvis bedre og bedre. Det finnes ingen quickfix. Så dype sår tar det tid å lege. Og arrene etter såret må man lære seg å leve med.
Før klarte jeg ikke se på tv-serier jeg og Lejla så på sammen. Jeg ble lei meg når jeg så på fotball og jeg fikk vondt i magen når juli måned kom.
Men hvis det skjer noe morsomt på Grey’s Anatomy nå, smiler jeg til Lejla, når Rosenborg taper blunker jeg til Sondre, og når juli kommer ser jeg opp på himmelen og føler kjærlighet inne i meg.
Jeg har fått tilbake gleden, litt etter litt. Jeg kan kjenne at jeg er glad og jeg kan føle kjærlighet. Jeg er glad for at jeg lever og tar vare på hver dag, god som dårlig. For jeg er så heldig som får leve.
Tusen takk til alle som har hjulpet meg å få smilet og gleden min tilbake i løpet av disse fem årene.
(Kronikken er publisert i Fredrikstad Blad og gjengitt her med tillatelse fra Sofie Tømmerås Lyshagen)
The post For fem år siden danset jeg i regnet med Lejla appeared first on Sarpsborg24.